«Det er naturligvis fristende å pakke dette pent inn, si noe om at det var mulighetene, drømmene og ambisjonene som drev meg til Halsnøy, men sannheten er at jeg måtte bort. Jeg var 16 år, jeg bodde i en liten by på Sørlandet og følte meg som det rareste mennesket i verden. Drømmen var å bli skuespiller. Teaterlinja på Sunnhordland folkehøgskule var nøyaktig det jeg trengte – flukt og skuespillerdrøm i skjønn forening. Jeg møtte mennesker som var minst like rare som meg. Jeg lærte at den annerledesheten jeg skammet meg sånn over og trodde var min største svakhet, var min største styrke. Og da året var omme trengte jeg ikke dra tilbake til den lille byen på Sørlandet, det jeg hadde lært på Halsnøy hadde sikret meg plass på teaterskolen i København.
I dag jobber jeg som manusforfatter. Det var en drøm og det er det på mange måter fortsatt. Da jeg kom til Halsnøy for mer enn 30 år siden, møtte jeg Bente. Vi gikk på teaterlinja sammen. Vi ble venner. I dag produserer Bente filmer. Hun ga meg min første skrivejobb, og det aller beste med denne historien – det som gjør drømmen magisk – er at Bente fortsatt er min aller beste venn.»
